tirsdag 22. mai 2018

Melodi Grand Prix 1984: "Strand Hotel" Beate Jacobsen

NRK slo virkelig på stortromma til Melodi Grand Prix finalen i 1984, medgangen hadde startet så smått i 1982, nå var det virkelig en kamp om å få bli med både blant artister og komponister. 950 bidrag kom inn til NRK og det var en formidabel økning på nesten 500 flere enn året før. Og denne rekorden skulle stå helt til 2010. Mye av grunnen var nok at NRK samarbeidet med plateselskaper og tok Grand Prix på alvor, og den norske popmusikken begynte å vokse seg stor. Fortsatt var NRK eneste TV kanal der man kunne nå hele folket, så det var viktigere med eksponering enn noen gang. I tillegg satt topprodusenten Eirik Wangberg i utvalgsjuryen, han var nyss hjemkommet fra USA er han hadde fått jobbet tett på de virkelig store artistene. Å bli vurdert av han ville mange. I tillegg ble finalen flyttet til Chateau Neuf og hele Kringkastingsorkesteret var med. Og Eirik Wangberg kjempet for den kommersielle popen, sammen med to andre, solide popmusikere, Henning Sommerro og Susanne Fuhr. Og de 950 bidragene kjempet om bare fem finaleplasser, de øvrige fem var invitert av NRK. The Monroes het en duo som slo igjennom med dunder og brak året før og solgte plater og fikk hist i bøtter og spann. Lage Fosheim og Eivind Rølles var invitert av NRK til å sende inn bidrag. De skrev melodi og Lars Kilevold skrev teksten til bidraget «Strand Hotel». Og da pressen fikk nyss om dette, ble de straks utropt til vinnere uten at noen hadde hørt en tone av låta. Fansen håpet vi skulle få se noe gøy fra gutta som hadde et rendyrket sceneshow. Eller at lars Kilevold, som hadde hatt monsterhiten «Livet er forkjipt» noen år før, endelig skulle bli med i Grand Prix. Men så skuffet de alle, de ville ikke fremføre låta selv. I stedet gikk de ut med en demokonkurranse der de oppfordret unge, norske uoppdagede artister om å sende inn en demo. Over 500 kom inn, og valget falt til slutt på Beate Jacobsen fra Bergen. Hun var 21 år og syslet med musikk ved siden av studiene som barnevernspedagog. Rett før finalen kom singelen «Like a River», som teamet bak låta «Strand Hotel» hadde skrevet. Og det funka som bare det. Sangen var en god poplåt og fikk mye oppmerksomhet og ble spilt mye i radio. Dermed fikk Beate Jacobsen og teamet bak den oppmerksomheten de trengte før finalen. Den ble en hit. I dagene før finalen lagde The Monroes mye show og fikk masse oppmerksomhet om låta de hadde skrevet. Og presset på Beate Jacobsen var enormt, og hun innfridde ikke helt. Beate Jacobsen startet først, og etter henne rullet den ene hiten etter den andre ut, fremført av topp artister og skrevet av topp komponister. Det ble en del sure toner på debutanten fra Bergen og gutta i Monroes var så opptatt av å lage show på egne vegne at de helt glemte at Beate Jacobsen hadde kledd å ha selskap av noen dansere på scenen. Eller at de selv hadde kommet på mot slutten av låta. Det ble litt lite med bare en saksofonist. I stedet måtte Beate Jacobsen gjøre den typiske «Monroes walken» som de var så kjente for og som de lanserte gjennom «Sunday People». Men juryene lot seg ikke affisere av litt tamt sceneshow og sur sang. De fem jurygruppene var delt etter alder, og i hver gruppe satt det sju medlemmer, utvalgt nøye. Ingen av dem skulle ha tilknytning til musikkbransjen og ikke til NRK. Og det skulle bli en utrolig spennende avstemning, og «Stand Hotel» endte tilslutt på andreplass, to poeng fra seieren. Lage Fosheim og Eivind Rølles skulle få mange flere suksesser med The Monroes, og revitaliseres mange år etter da Ravi og DJ Løv gjorde en ny versjon av deres monsterhit-  "Cheerio". Lage Fosheim fortsatte sitt arbeid som manager og bakmann, det samme gjorde Eivind Rølles. Men han skulle også komme tilbake i Melodi Grand Prix, i 2010.. Begge døde i løpet av 2013, knapt seksti år gamle. Beate Jacobsen fikk ikke den suksessen hun hadde håpet, og har musikken som hobby ved siden av jobb som daglig leder i et større firma. Hun spilte inn en EP i los Angeles i 2015. Beate Jacobsen skulle heller ikke prøve seg i Melodi Grand Prix igjen.


mandag 21. mai 2018

Melodi Grand Prix 1974: "Syng en liten melodi". Anne Lise Gjøstøl/Dizzie Tunes & Grethe Kausland.

Låtskriver og artist Benny Borg, trompetist Finn Eriksen og Grand Prix- veteran, dirigent og arrangør Sigurd Jansen plukket ut fem låter blant 272 innsendte til finalen i Melodi Grand Prix 1974. NRK var igjen tilbake til den gamle formen, der hvert av de fem bidragene ble fremført to ganger med ulik orkesterbesetning og forskjellige artister. «Syng en liten melodi» var en sorgløs, liten sang, komponert av Halvard Kausland og med tekst av Øyvind Lauritzen. Halvard Kausland var da gift med Grethe, som før dette het Nilsen og var Norges første barnestjerne. Lille- Grethe var kjent over hele Skandinavia. Midt på sekstitallet trakk hun seg tilbake, ble gift med Halvard Kausland og var syngende husmor i Horten. Hun ble lokket tilbake i rampelyset da hun vant Melodi Grand Prix i 1972 med «Småting» i duett med Benny Borg. Og selvsagt ville Halvard Kausland at hun skulle fremføre hans bidrag – men da sammen med Dizzie Tunes. De var gått fra å være et vanlig popband til å bli en vokal og showgruppe og hadde innledet et samarbeid med Grethe Kausland med sommerrevyen  «På scenekanten» som ble spilt i Tønsberg i 1972. Men dette var første gang de nådde et bredt, nasjonalt publikum sammen med Grethe Kausland, som etter hvert ble deres faste, kvinnelige medlem. «Syng en liten melodi» var første bidrag Halvar Kausland fikk med i Melodi Grand Prix. Han var født på Sotra i 1945 og vokste opp i en musikalsk familie, der han som barn lærte seg å spille trekkspill og gitar. Som tenåring startet han Halvard Kauslands trio sammen med to kompiser. Som 17 åring mønstret han på Amerikabåten «M/S Oslofjord» for å komme seg til New York og bli en del av musikklivet der. Hyra hans var å være musiker ombord. Da han kom tilbake, fikk han jobb innen Kultursektoren i Drammen kommune, og tok tilleggsutdanning innen administrasjon og ledelse mens han jobbet som musiker ved siden av. Etter hvert ble han bl.a. fylkeskultursjef i Vestfold. Men det var lenge etter 1974. Øyvind Lauritzen var fast samarbeidspartner i musikalske prosjekter etter at familien Kausland bosatte seg i Grethes hjemby, Horten. «Syng en liten melodi» ble også sunget av Anne Lise Gjøstøl, som deltok i Melodi Grand Prix for tredje gang. Hun sang sangen med Terje Fjerns orkester. Dizzie Tunes og Grethe Kausland fikk selvsagt æren med det store orkesteret, som var NRKs eget husorkester, ledet av Egil Monn- Iversen- en mann som hele sitt liv virkelig ikke likte Melodi Grand Prix, men profesjonelt nok ledet orkesteret når han ble bedt om det, og laget de vakreste arrangementer som løftet flere bidrag betraktelige hakk opp. Dizzie Tunes var allerede veteraner i norsk underholdningsliv. De startet som et rockeband, men gled mer og mer over til å bli et rent vokal og showband. De var allerede godt etablert i hele Skandinavia via Nordvisjonen, og hadde hatt låter inne på Svensktoppen. Grethe Kausland var også blitt en anerkjent artist i Sverige og hadde flere plateinnspillinger og TV opptredener i nabolandet bak seg. Ikke minst ble deres musikalske revyer spilt med stor suksess både i Oslo, Stockholm og Gøteborg, i radio og TV og på turneer og i gjestespill. Så Dizzie Tunes og Grethe Kausland var sikre kort å sende til den internasjonale finalen i Brighton, poeng fra Sverige var vel nærmest forhåndsutdelt. Men så er det juryen, da. Det var 14 jurymedlemmer, som fulgte den juryordningen som i siste liten ble kansellert av BBC- men som skulle vært gjeldende ordning i den internasjonale finalen- og hadde vært det de siste tre årene. Den var slik at hvert land sendte to jurymedlemmer til finalen, en av de to måtte være under 25 år, og ingen måtte ha en profesjonell tilknytning til musikk. I den norske finalen var det 14 jurymedlemmer fra sju ulike byer i Norge som avga sine poeng. Hver melodi kunne få maks fem og minimum ett poeng. Det vil si at det lå maksimalt 70 poeng i potten, mens hvert bidrag var garantert minimum fjorten poeng. «Syng en liten melodi» fikk toppscore av tre jurymedlemmer og ganske høyt fra de øvrige elleve. Før siste jurymedlem – som var Terje Eggum fra Bergen – skulle avgi sine poeng- var det tre bidrag som kunne vinne, hvorav to lå likt på 43 poeng. Disse to var «Hvor er du?» sunget av Anne- Karine Strøm og Jahn Teigen, og «Syng en liten melodi».  Alle stemmene ble kontrollert før utdeling, slik at de ikke kunne gjøres om på, og alle ble utdelt til en melodi av gangen, så denne spenningen ble seere og radiolyttere dessverre snytt for. Men jeg kan forsøke å gjenskape den her, slik det hadde vært om hver dommer i stedet delte ut alle sine poeng en gang. Altså, siste dommer skal avgjøre, et bidrag har 41 poeng og to har 43.  «Hvor er du?» som starter først, har 43 poeng, får fem og går oppi ledelsen til 48 poeng. «Lys ogmørke», fremført av Ellen Nikolaysen og Dag Spantell er start nummer to og har 40 poeng, får fire og dermed er seiersdrømmen knust. Bidrag nummer tre, «Syng en liten melodi» har også 43 poeng, og kan oppnå delt seier, men får bare tre poeng, og blir nummer to. Hvilken dramatikk NRK lot seerne gå glipp av.  «Syng en liten melodi» ble ikke spilt inn på plate. Hverken Halvar Kausland eller Øyvind Lauritzen leverte flere bidrag til Melodi Grand Prix. Både Dizzie Tunes, Grethe Kausland og Anne Lise Gjøstøl skulle gjøre seg gjeldene i mange flere finaler i kommende år.
                                                          2.plass 46 poeng'
                   Her kan du høre Anne Lise Gjøstøls versjon med det lille orkesteret:
                        

søndag 20. mai 2018

Melodi Grand Prix 2003: "Han kom som ein vind." Åse Karin Hjelen.

I 2003 kom omtrent 450 bidrag inn til NRK for å konkurrere om å bli med i finalen i Melodi Grand Prix. Pga dårlige resultater de siste fem årene, hadde NRK måttet ta en ufrivillig pause fra Grand Prix i 2001. Nå ville de gjøre et comeback som ble lagt merke til internasjonalt. 16 låter ble plukket ut til en intern kvalifiseringsrunde, der 12 av låtene gikk videre til finalen i Oslo Spektrum. Av disse hadde kun to norsk tekst. Et av dem var «Han kom som ein vind.» Bidraget hadde tekst og melodi av Tom Sennerud og vokalisten selv, Åse Karin Hjelen. Tom Sennerud hadde også levert bidrag til Melodi Grand Prix i 1996, og havnet på en sisteplass. Åse Karin Hjelen var også med i Melodi Grand Prix for andre gang. Heller ikke hun lykkes i sitt første forsøk. I 1988 var hun med i en av semifinalene til Melodi Grand Prix. Der kjempet to bidrag om finaleplass i dueller, og hun tapte sin med svært liten margin. Nå var hun endelig i finalen. Åse Karin Hjelen var med sine 38 år en av startfeltets mest rutinerte artister. Hun hadde bak seg en av tidenes mest spilte sommerslagere gjennom 90-tallet. Låta «Leite etter sola» fra hennes debutalbum med samme navn, ble rett og slett det man kan kalle en «landeplage» - i positiv forstand. Albumet kom ut i 1991, mens singelen med tittellåten ble lansert sommeren 1990. Den ble en øyeblikkelig favoritt i NRK Reiseradioen som spilte den på høy rotasjon hele den sommeren. Den skulle stå på spillelista i programmet hele tiåret, og låta ble gitt ut på utallige «sommerslageralbum.»  Og den blir fortsatt ofte spilt i radio. «Leite etter sola» er en av de største sommerhitsene på norsk etter 1980, kanskje bare slått av Randi Hansens «Sola di.» Åse Karin Hjelen var ikke bare artist, hun hadde også jobb på Norges Musikkhøgskole. I tillegg var hun fast korist på over 800 forestillinger av showet til Hege Schøyen og Øyvind Blunck som da gikk sin seiersgang på Dizzie Showteater i tillegg til flere omfattende Norgesturneer og gjestespill. Andre i den korrekka var Jorun Erdal, som hade debutert i Melodi Grand Prix i 2000. NRK hadde denne gangen droppet juryene og latt seerne selv avgjøre gjennom å ringe inn sin stemme eller å stemme via SMS. Det skulle foregå i to omganger. Først skulle tolv finalister bli til fire, som igjen skulle kjempe om å få representere NRK og Norge i den internasjonale finalen i Riga. Poengene ble samlet i hver sin region, og avgitt i fem omganger. I første runde var ordningen slik at låta med flest stemmer fikk 12 poeng, andreplassen hos den respektive jury fikk ti poeng, så gikk poengskalaen fra åtte og ned til ett poeng. Ti av tolv bidrag fikk poeng fra hver jury.  Åse Karin Hjelens stillferdige, vakre ballade druknet helt midt mellom to glade poplåter. «Han kom som ein vind» falt tydeligvis ikke i smak hos juryene, for den endte sist i første runde, med null poeng. Hun delte dermed skjebne med sin koristkollega, Jorun Erdal, som fikk null poeng i finalen i 2000. Hverken Åse Karin Hjelen eller Tom Sennerud forsøkte seg i Melodi Grand Prix igjen.  For Tom Sennerud holdt det med to sisteplasser . Åse Karin Hjelen jobber i dag ved Norges Musikkhøgskole og synger aktivt bl.a. med en egen jazzgruppe.
                                                     12.plass  0 poeng

lørdag 19. mai 2018

Melodi Grand Prix 1993: "Det skulle vært sommer." Rune Larsen & Helge Nilsen

For første gang på mange år var det kun menn som sto bak de seks bidragene som ble plukket ut blant 400 innsendte bidrag til Melodi Grand Prix 1993. I tillegg var to menn invitert av NRK til å levere hvert sitt. Og dette var virkelig veteranenes finale, både på artist og opphavsmannssiden. Hos sistnevnte fant man både Jahn Teigen, Rolf Løvland, og Ove Thue. Sistnevnte deltok i sin tredje Grand Prix finale med bidraget «Det skulle vært sommer.»  Han hadde deltatt for første gang i en av semifinalene i 1977, da uten å ta seg hele veien til finalen. I 1984 var han vokalist for en annens bidrag og havnet sist. Til å fremføre sitt bidrag i finalen i 1993, fikk Ove Thue hjelp av to veteraner og samarbeidspartnere fra hjembyen Bergen, Rune Larsen og Helge Nilsen. Helge Nilsen skulle ha deltatt i Melodi Grand Prix i 1977, men ble syk, så Rune Larsen steppet inn og sang «Robåtrock.»Den hadde han deltatt med i semifinalen, men under forutsetning av at kollega og kompis Helge Nilsen skulle få synge i den store finalen i Oslo. Slik gikk det ikke og Helge Nilsen måtte vente i 15 år på å få sjansen igjen. I finalen i 1993 var sju artister født før 1950, mens ytterligere tre var født på 50-tallet, så dette var det veteranenes aften. Eldstemann var Helge Nilsen med sine 49 år, duettpartner Rune Larsen var 45. «Det skulle vært sommer» startet først under finalen i Chateau Neuf i Oslo. Finalen dette året var ganske kjedelig og fort glemt. Det samme ser det ut til at «Det skulle vært sommer» ble hos jurygruppene. Ti medlemmer satt i hver av de ti juryene, og det var fordelt slik at fire medlemmer i hver av dem var fagfolk fra musikkbransjen. De øvrige var «vanlige TV- seere.» Og ingen av juryene viste stor begeistring for de tre veteranene fra Bergen og deres låt «Det skulle vært sommer.» Hver jury delte ut poeng fra skalaen ti og ned til ett poeng. Og «Det skulle vært sommer» fikk fra fem poeng og ned, bortsett fra Oslos jurygruppe, der de fikk full pott og ti poeng. Juryen i hjembyen Bergen var ikke overvettes begeistret over bidraget, og ga dem bare to poeng. Det endte på en nest sisteplass. Ingen av karene dukket opp igjen i Melodi Grand Prix siden. Bidraget ble spilt inn på singel, uten at noen la særlig merke til det.
                                                      7.plass   37 poeng

fredag 18. mai 2018

Melodi Grand Prix 1983: "Samme charmeur." Ketil Stokkan.

Til Melodi Grand Prix 1983 ble fem komponister spesialinvitert til å levere bidrag og ytterligere fem bidrag ble plukket ut blant 480 innsendte. En av de inviterte var Ketil Stokkan. Premisset for de fem inviterte, var at ingen av dem hadde levert bidrag til Melodi Grand Prix før. Ketil Stokkan hadde på kort tid blitt en av de store hitmakerne i norsk popmusikk gjennom låtene han skrev og sang for gruppa Zoo. Ketil Stokkan ble født i Harstad i 1956 og ble raskt en av frontfigurene da den nordnorske pop og rockebølgen skylte over landet, ledet an av band som Unit Five, January, Nøkken og nevnte Zoo, og artister som Marit Mathiesen og Randi Hansen. Unit Five hadde gjort Melodi Grand Prix stuerent ved å delta i finalen i 1981. Ketil Stokkan hadde ikke latt seg friste til å sende inn noen bidrag ennå, selv om NRK nok håpet å se melodier fra hans hånd i Melodi Grand Prix. I stedet inviterte de han og han takket ja. Han debuterte som profesjonell musiker med bandet Nexus i 1974, og fra 1977 ble han frontfigur og låtleverandør i gruppa Zoo fra Stokmarknes. De ville satse internasjonalt, og debutplata var på engelsk. Ketil Stokkan hadde skrevet samtlige låter på de to platene gruppa ga ut i 1978. De turnerte i Nord- Norge men fikk ikke den suksessen de hadde håpet på før de begynte å synge tekster på egen dialekt. De gjorde større suksess med deres tredje album og det første med tekster fremført av Ketil Stokkan på hans Harstaddialekt. Ketil Stokkan hadde igjen skrevet samtlige melodier og tekster, på LP-en og Zoo fikk endelig nasjonal oppmerksomhet når låta «De e’ kje her» kom inn på Norsktoppen i juni 1980. Denne lista var den fremste lanseringskanalen for norskspråklig popmusikk på 70 og 80-tallet, og en frisone der NRK Radio kunne spille ny popmusikk, noe de ikke gjorde så veldig ofte ellers. «Du e’ kje her» ble sunget av Zoos andre vokalist- Sverri Dahl. Og Zoo og Ketil Stokkan smidde mens jernet var varmt og spilte inn et nytt album som ble lansert høsten 1980. Og da kom endelig gjennombruddet. Med albumet «Z på maken» ble de landskjente, og de to norskspråklige LP-platene solgte over 100.000 eksemplarer til sammen og Zoo ble endelig landskjente. De turnerte over hele landet, herjet på VG- lista og Norsktoppen og var med i radio og TV. Gjennombruddslåta ble «Evig ung» og den neste store hiten ble «Vent, ikkje legg på.» Nå var Ketil Stokkan i eliten blant norske popkomponister, og valgte å satse på en solokarriere, etter å ha innhentet fire gullplater og solgt over 200.000 LP-er med Zoo. Det var store forventninger til Ketil Stokkan i Melodi Grand Prix, spesielt fordi han skrev nidvisa «Grand Prix» for Zoo, der han raljerte med hele opplegget. Etter at man fant ut at låttitler skulle kunne forstås internasjonalt, byttet Ketil Stokkan navn på sitt bidrag fra «Samme sjarmør» til «Samme Charmeur». Ganske underlig all en tid man beholdt ordet «samme» i tittelen. Ketil Stokkan fikk æren av å starte showet og var først ut blant ti toppvokalister som deltok i dette årets finale. De beste i norsk pop deltok også på låtskriversiden, og finalen hadde et gledelig høyt nivå og var starten på en kvalitetsheving konkurransen sårt trengte. Nå var det stuerent å delta, og gode poplåter ble resultatet. Ti bidrag deltok i alt. Ketil Stokkan gjorde ikke skam på seg i sin debut som soloartist. Svein Dag Hauge og Rolf Løvland hadde pakket låta inn i et lekkert orkester arrangement som passet Stokkans stemme godt. Han fikk også hjelp av tre gode korister. Juryene likte det de hørte. Det var tolv folkejuryer plassert rundt i landet som avga sine stemmer -12 poeng til den de likte best, så 10 poeng til andreplassen også fulgte de skalaen fra 8 poeng og ned til 1. Ketil Stokkan fikk toppscore fra tre juryer og var på topp tre hos ytterligere fem juryer. Men konkurransen fra Jahn Teigen ble for sterk, og Ketil Stokkan endte tilslutt som nummer to, 13 poeng bak «Do-Re-Mi» som vant. Ketil Stokkan fikk maksimalt antall uker på Norsktoppen, da var åtte uker tidsrommet en låt kunne være på lista før den måtte byttes ut. Fire av ukene var på førsteplass. Dermed var Ketil Stokkan for alvor etablert som soloartist. «Samme charmeur» ble utgitt på singelplate og solgte godt. Hans første soloalbum «Gentlemans Agreement» , med bare engelskspråklige låter, kom ut senere i 1983, men «Samme Charmeur» var ikke med. Dette ble ikke den suksessen Stokkan hadde håpet, så han gikk tilbake til å synge på norsk og bruke sin egen dialekt. Det fungerte bedre, og hans andre soloalbum «Ekte mannfolk» fra 1985 ble en suksess. Og igjen skulle han la seg friste av Melodi Grand Prix.
                                                2. plass   107 poeng


tirsdag 15. mai 2018

Melodi Grand Prix 1963: "Solhverv." Anita Thallaug/Nora Brockstedt & Jan Høiland.

Til Melodi Grand Prix 1963 kom det inn 221 bidrag, opp hundre fra bunnoteringen året før. Fem melodier ble plukket ut av programsekretærene i NRK Otto Nielsen, pianist Robert Levin og musikkekspert Turid Johansen fra NRKs grammofonarkiv. Alle melodiene ble fremført to ganger i finalen, med ulik orkesterbesetning og vokalister. «Solhverv» ble fremført av tre vokalister, men i finalen var ikke Anita Thallaug en av dem, hun kom til i den internasjonale finalen. Mer om dette senere. Tekst og melodi til sangen var signert Dag Kristoffersen. Han ble født i Asker i 1904. han debuterte som musiker alt i 1929 men alt to pr før var han blitt ansatt som lærer ved Barratt Dues musikkinstitutt i Oslo. Hans hovedinstrument var piano, men han var også opptatt av vokalmusikk og hadde utdanning innen kordireksjon og arrangerte og skrev flere komposisjoner for ulike korbesetninger. Og han var ofte å se som dirigent for Det Norske Sjømannskor som medvirket i flere av Erik Byesprogrammer i NRK, både på fjernsyn og i radio. Noen slagerkomponist hadde han aldri vært, men i sitt første forsøk både som det og i Melodi Grand Prix skulle han lykkes forbausende godt. I hvert fall nasjonalt. Nora Brockstedt var tilbake i Melodi Grand Prix etter et års pause. Hun hadde hatt stor suksess også i de to internasjonale finalene der hun deltok i 1960 og 1961. Hun fikk sin tredje seier på sitt tredje forsøk. Jan Høiland deltok i Melodi Grand Prix for andre gang. NRK hadde tenkt internasjonalt da de valgte ut artistene som skulle være med. Etter tre år med gode plasseringer, skulle NRK nå dra til skikkelig. Den internasjonale finalen skulle for andre gang arrangeres av BBC i London. Og dit var det ventet flere, store stjerner. Dermed dro NRK til med et lag av artister som alle hadde markert seg internasjonalt. Nora Brockstedt var for lengst kjent i hele Norden og ikke minst ute i Europa etter sine to deltagelser i Melodi Grand Prix. Jan Høiland hadde nettopp erobret det svenske platemarkedet og vært en gjenganger på Svensktoppen og i de nordiske samsendingene som da var ofte sendt i radio og TV. Jan Høiland sang «Solhverv» med Jørg Petter Røeds ensemble, mens Nora Brockstedt fikk æren med Kringkastingsorkesteret og skulle få representere Norge for tredje gang i en internasjonal finale om «Solhverv» vant. Og det gjorde den, totalt overlegent. De ti i juryen, fem musikkjournalister fra Oslo og deres koner, likte «Solhverv» best. Detaljene fra avstemningen er ikke bevart, det er heller ikke finalen- som av en eller annen rar grunn bare ble sendt på TV; noe de færreste hadde på den tiden. At finalen ikke ble sendt i radio, gjør at ingen av sangene ble slagere siden. Folk fikk det rett og slett ikke med seg. Men uansett, «Solhverv» vant en overlegen seier. Jurymedlemmene kunne gi hver melodi poeng på skalaen fra ti og ned til ett poeng, slik at bidragene kunne ende opp med maksimalt 100 poeng og minimum 10. Ingen endte der. Men «Solhverv» fikk 81 av 100 poeng, bare nitten poeng manglet. En så stor andel av en total poengsum fikk ikke noe Grand Prix bidrag før «Adieu» vant i 1982. Det var 22 poeng ned til andreplassen og «Solhverv» fikk over dobbelt så mange poeng som bidraget som havnet sist.  Nora Brockstedt trodde tydeligvis ikke at melodien skulle vinne og hadde lagt andre planer. Hun skulle på turné rett etterpå og kunne ikke reise til London for andre gang for å synge Norges bidrag. (Første gang i London var da hun sang «Voi-Voi» i 1960.) Nora Brockstedt hadde også hatt to gode plasseringer og hadde lite å vinne på å delta i en internasjonal finale for tredje gang. Så, for første og hittil eneste gang i Melodi Grand Prix historie, takket vinneren nei til å synge i en internasjonal finale. Dag Kristoffersen mente en kvinnelig vokalist ville kle sangen best, dermed ble Jan Høiland forbigått, og de spurte en annen av deltagerne i finalen, Anita Thallaug om hun ville reise til London for å synge. Det gjorde hun. Og fikk Norges første null poeng og sisteplass. Trøsten får være at hun delte skjebne med svenske Monica Zetterlund, samt Nederland og Finland. Dag Kristoffersen deltok i Melodi Grand Prix bare en gang til, med «Den Flygende Hollender» i 1969. Både Nora Brockstedt, Jan Høiland og Anita Thallaug hadde nettopp begynt. og skulle delta flere ganger. Anita Thallaug og Nora Brockstedt sang også bidraget "Drømmekjolen" i finalen i 1963, mens Anita Thallaug også sang «Adjø». Jan Høiland fikk bare sjansen i «Solhverv.» Dette skulle bli hans eneste seier i Melodi Grand Prix og han fikk aldri representere Norge i noen internasjonal finale. Hveken Nora Brockstedt eller Anita Thallaug spilte inn vinnerbidraget på plate. Det gjorde derimot Jan Høiland i sin versjon med Jørg Petter Røeds kvartett, uten at noen la merke til det.
1.plass - 81 poeng

 I linken under kan du se Anita Thallaugs versjon av "Solhverv" fra den internasjonale finalen:




søndag 13. mai 2018

Melodi Grand Prix 1992: "No i natt." Ottar "Big Hand" Johansen.

Til Melodi Grand Prix 1992 kom det inn 400 bidrag. NRK hadde avlyst finalen året før, så nå skulle kjerringa reises. Ti bidrag ble plukket ut til finalen, og et av disse var «No i natt» med melodi av Bård Ustad Svendsen og tekst av Bjarne Bårdstu. Komponisten ble født i Trondheim i 1954 og var en del av Sambandet, Åge Aleksandersens backingband, og hadde deltatt med disse i Melodi Grand Prix 1980 som musiker. Han var også fast studio og turnèmusiker med bl.a. Terje Tysland og medvirket på mange plateinnspillinger. Han er fremdeles aktiv som musiker. Han komponerte også, og fikk sin Melodi Grand Prix debut i 1990 med et bidrag som ikke lykkes med å ta seg til gullfinalen. I 1992 var ordningen annerledes. Da fikk alle bidragene poeng og det var ingen egen gullfinale. Også til debuten hadde han med seg tekstforfatter Bjarne Bårdstu. Han ble født i Trondheim i 1953 og har vært aktiv komponist, tekstforfatter og musiker siden 1969 etter hvert ved siden av jobben som tekstforfatter for et reklamebyrå i Trondheim. Han har medvirket på utallige plateinnspillinger og turneer med kjente band. Han skrev også kjenningsmelodien til radioprogrammet «På dansefot» i NRK. Til å synge «No i natt» fikk de Norges countrykonge Ottar «Big Hand» Johansen. For svært mange kom det som en stor overraskelse at han takket jag til å stille opp i Melodi Grand Prix. Han stilte selvsagt opp med cowboyhatt og gitar. Han ble født i Sulitjelma i Nordland i 1949 og fikk sitt gjennombrudd som musiker og vokalist med bandet Country Snakes på 70-tallet- da de stilte som husband i Vidar Lønn- Arnesens countryprogrammer «Landhandelen» i NRK TV. De ble raskt Norges ledende band innen sjangeren, spilte inn mange plater og fikk også internasjonal oppmerksomhet. Ottar Johansen ble bandets frontfigur sammen med deres kvinnelige vokalist, Lillian Askeland, som hadde fått sitt nasjonale gjennombrudd i Melodi Grand Prix 1969. Han ga ut sin første solo-LP i 1978 og skiftet beite til bandet Country Team. Så begynte samarbeidet med Casino Steel og Claudia Scott. Trien fikk Spellemannsprisen for sitt album fra 1985, gjorde mange turneer, radio og TV- opptredener og var ofte på turné. Trioen opplevde en formidabel suksess, og den store hiten deres ble «Fools never  learn.» I 1988 ble den ny Spellemannspris på Ottar Johansen, da for soloalbumet «Game of Hearts.» Så i 1990 stilte han for første og eneste gang opp i Melodi Grand Prix. «No i natt» ble fremført som bidrag nummer to i finalen. Så skulle det stemmes. Det var ti juryer plassert rundt i landet, hver av dem besto av hundre medlemmer som stemte på hver sang ved hjelp av mentometerknapper. Så hvert bidrag kunne få hundre poeng fra hver jury. Slik gikk det naturligvis ikke. «No i natt» startet med å få bare åtte poeng fra juryen i Porsgrunn som var den første  som avga sine stemmer. Dette ble finalens laveste sum. Stort bedre ble det ikke for bidraget som lå langt nede på lista hos hver av juryene. Høyest poengsum kom fra Bodø, som gav Ottar Johansen 31 poeng. Men det ble ingen sisteplass for Ottar Johansens Grand Prix debut. Men det var tydelig at det ikke fristet til gjentagelse for noen av de involverte, det forble med dette.
                                                    7.plass 254 poeng