lørdag 16. desember 2017

Melodi Grand Prix 1973: Åh, for et spill" Bendik Singers/Ola, Inger Lise, Stein & Gro-Anita

«Åh, for et spill» ble Arne Bendiksens niende og siste Melodi Grand Prix bidrag. Han sendte sporadisk inn bidrag senere også, men følte seg boikottet av NRK, og gikk etter hvert mer over til plateproduksjon og jobben som direktør for Norges desidert største plate og musikkselskap tok det meste av tiden. Melodi Grand Prix var ikke lengre så interessant for ham utover på 70 tallet. Men i 1973 plukket utvalgsjuryen, bestående av trompetisten Finn Eriksen og komponistene Tor Hultin og Sigurd Jansen, ut «Åh for et spill» blant 191 anonymt innsendte bidrag til Melodi Grand Prix. Fem bidrag fikk delta. Og nå var Eurovision Song Contest inne i sin desiderte gullalder ute i Europa. BBC satte seerrekorder hver gang ny finale ble sendt. Italia, Tyskland, Spania og Frankrike hadde også høye seertall, så sjansen for en internasjonal suksess for artister og komponister fra «provinsene» i nord var så absolutt til stede. Og dette skjønte Arne Bendiksen, den eneste i norsk platebransje som tenkte internasjonalt. I dette årets internasjonale finale visste man at det kunne bli mange seere rundt i Europa, for til finalen i Luxemburg var det allerede bestemt at selveste Cliff Richard skulle revansjere nederlaget med «Congratulations» på hjemmebane fra1968. I tillegg skulle finnene sende sin store, internasjonale popstjerne Marion Rung, og flere andre land toppet laget. (Det skulle vise seg at finalen i 1973 er den mest sette av alle internasjonale finaler. Bl.a. fikk hele 28 millioner av BBCs seere fmed seg den internasjonale finalen i Luxemburg.) Arne Bendiksen tenkte forbi den norske finalen, for han var det ikke godt nok bare å delta, han skulle vinne for fjerde gang Så han måtte også toppe laget om han skulle klare det. Arne Bendiksen hadde lenge hatt en drøm om å sette sammen en vokalkvartett med dem han anså som de fire beste sangerne i landet med internasjonalt format. Så å få være med her, var en helt spesiell ære som ble fire nennsomt utvalgte sangere til del. Arne Bendiksen hadde skjelt til internasjonal pop, bl.a. i Sverige der han så suksessen til vokalgrupper som Family Four og det nye samarbeidsprosjektet som nettopp var døpt ABBA, i tillegg til britiske grupper som The New Seekers og Midde of The Road. Han hadde noen kriterier: De fire han valgte ut skulle alle ha en allsidig sangerfaring, alle kunne beherske harmonisang, like jazz, kunne synge alt fra klassisk vokalmusikk til eksperimentell pop. Han fant sine fire favoritter og satte sammen vokalgruppa Bendik Singers. De skulle fremføre Bendiksens kompliserte og sofistikerte jazzinspirerte låt i en ganske uvanlig taktart. «Åh for et spill» var ikke en kommersiell poplåt, men Bendiksen hadde klokkertro på den- fordi de to gangene han hadde stilt med lettbente poplåter i de internasjonale finalene hadde han henholdsvis tapt  (1969) og kommet nest sist (1971.) Da han lykkes best, skrev han en utradisjonell låt som Åse Kleveland sang, og fikk en legendarisk tredjeplass under den internasjonale finalen i Luxemburg i 1966. Nå ville han slå rekorden med nok en annerledes låt. Arne Bendiksen sa selv at han var overrasket over at «Åh for et spill» kom igjennom nåløyet til Melodi Grand Prix i det hele tatt. 
Tilbake til artistene: De fire han valgte med omhu, var Anne- Karine Strøm, Ellen Nikolaysen og brødreparet Bjørn og Phillip Kruse. Oslojenta Anne- Karine Strøm hadde slått igjennom alt som 12 åring i 1963, og hatt stor suksess som tenåringsstjerne i Sverige. Hun hadde gitt ut flere singler og en LP og allerede deltatt i Melodi Grand Prix to ganger. Ved siden av popkarrieren hadde hun røtter i jazz. Hun hadde for alvor blitt kjent med "Regndråper faller i mitt hår" som kom ut i 1970. Ellen Nikolaysen var også en av supervokalistene Bendiksen plukket ut. Hun hadde slått igjennom som 18-åring under Talent-70 i NRK der hun imponerte alle med sin store stemme og vokale kapasitet og Arne Bendiksen tok henne umiddelbart med i sin stall. Før 1973 hadde hun gitt  ut en LP og noen singler og hadde vært med i Grand Prix i 1971 som korist og som solist i 1972. Begge de kvinnelige vokalistene var godt skolert. Det samme gjaldt for brødrene Bjørn og Phillip Kruse. Førstnevnte studerte jazz og komposisjon ved Norges musikkhøgskole og spedde på studentbudsjettet ved å være korist på utallige plater for norske artister. Også lillebror Phillip jobbet for Arne Bendiksen som tekstforfatter, komponist og korist.
Som reglene var i Melodi Grand Prix dette året, skulle låtene fremføres to ganger med to ulike artistbesetninger. Så til å fremføre «Åhfor et spill» med det lille orkestret, for anledningen Roy Hellvins orkester, tok Arne Bendiksen en ferdig kvartett – nemlig de fire som utgjorde den da nettopp begynnende platesuksessen «Treff». Inger Lise Rypdal, (av hennes 11 deltagesler ble dette hennes eneste seier i Melodi Grand Prix), Gro Anita Schønn, Stein Ingebrigtsen og Dag Spantell. Det var planen, men Dag Spantell var bundet opp andre steder, så inn kom NRK-produsenten og hobbysangeren Ola Neegaard. Han hadde bakgrunn fra gruppa Three Hits sammen med sin daværende kone Kari (Diesen d.y) og Leif Strøm. 
«Åh, for et spill» trakk startnummer fire. Juryene var sammensatt slik det var i de internasjonale finalene i 1971-73, der hvert deltagerland sendte to jurymedlemmer, et under 25 år og et over. NRK lagde sin versjon med to jurymedlemmer i sju norske byer, som kunne gi hvert bidrag fra ett til fem poeng. Fem poeng var maksimal sum. Fra de 14 jurymedlemmene ble det bare delt ut en toppscore, den gikk til Bendik Singers. Og som favoritt hos åtte av fjorten jurymedlemmer, holdt det for seier til Bendik Singers utradisjonelle låt med Egil Monn- Iversens geniale orkesterarrangement som gjorde den litt umulige låta til swingende storbandjazz. For en gangs skyld var pressen ganske enstemmig i sin ros av både vinnerlåta og finalen. Og det skulle vise seg at Arne Bendiksen fikk rett, for andre gang skulle han oppnå stor suksess med en utradisjonell poplåt i en internasjonal finale - underveis i avstemningen var Bendik Singers oppe på en andreplass på sitt beste. Hvordan det gikk i den internasjonale finalen kan du lese mer om her. Selv om dette markerte slutten for Arne Bendiksens Grand Prix- karriere - (han skulle ble refusert året etter med en låt som ble nok en hit for Bendik Singers, mer om det i senere blogginnlegg) så ble det bare starten for de fire Bendik Singers medlemmene, som skulle dominere Melodi Grand Prix på en helt unik måte de neste tre årene. Bendik Singers ga ut flere plater og besto frem til 1976. På noen av plateinnspillingene er Anne- Lise Gjøstøl med i stedet for Ellen Nikolaysen som hadde platekontrakt med et annet selskap og ikke alltid fikk fri til å gjøre innspillinger med gruppa.

                                                         1.plass   50 poeng


onsdag 13. desember 2017

Melodi Grand Prix 2009: "Like an Angel" Julius Winger

Det var åtte år siden sist en ung mann sang om engler i Melodi Grand Prix, så nå var det på tide. Det var rekordlave 350 bidrag å plukke fra, men det virket ikke slik, for det var mange gode låter blant de 21 som var plukket ut. Og det var en fin blanding av kjente og nye, både blant artister og låtskrivere. Julius Winger var et nytt, musikalsk bekjentskap for de aller fleste: Han var 39 år da finalen gikk av stabelen, og slett ingen ungfole i startfeltet. Han er utdannet spesialpedagog og jobbet i skolen, der han også fikk brukt sin musikalitet. han hadde låtskriving og artisteri som en hobby, og debuterte på plate i 2005. han kategoriserer sin musikk til visesjangeren. I 2009 hadde han fått med seg sin kollega fra SFO-jobben på Møllergata skole, Ole Jørgen Olsen til å skrive. han hadde vunnet Melodi Grand prix i 2001 med Halldor Lægreid. Håpet var en ny seier. Men det skulle ikke bli så lett. "Like an Angel" deltok under delfinalen i Bodø som start nummer sek av sju. Etter han skulle storfavoritten Tone Damli ha sin Grand Prix debut med "Butterflies". Så gikkd et somd et måtte gå. TV debutanten Julius Winger tapte stort mot en langt yngre men tilsvarende mer TV-vennlig artist med en langt sterkere låt. Da alle seerstemmer var talt opp, var "Like an Angel" et av to bidrag som ble slått ut i første runde. Julius Winger virket ikke helt stø i vokalen på versene. Og det hele ble litt flatt. Mulig en mer rutinert sanger hadde løftet låta til finalen?
                                                         Delfinale 2 - Uplassert


lørdag 9. desember 2017

Melodi Grand Prix 1984: "La musikken leve." Nick Borgen

I 1984 ble det satt en solid rekord i Melodi Grand Prix, det om inn hele 950 bidrag, og to av dem var komponert av Nick Borgen med tekst av Eva Jansen. «La musikken leve» valgte han å fremføre selv. Dette var Grand Prix debut for både han og Eva Jansen. Nick Borgen ble født i Andenes i Nordland i 1952, og flyttet til Sverige i 1969. Han drev med musikk og så større muligheter i Sverige enn her. Gjennombruddet kom da han vant en talentkonkurranse i Sverige i 1971 og fikk spille på Gröna Lund. Han turnerte med ulike danseband i Sverige frem til 1981, og spilte inn flere plater. Fra 1981 konsentrerte han seg nesten utelukkende om å være komponist, og skrev bl. A. «Det er lov å være blid» for Jens Book- Jenssen. Han var siden med i flere utgaver av den svenske Melodifestivalen og var nær ved å vinne med låta «We are all the winners» i 1993. Han tok senere tilleggsutdanning og jobber som lærer. «La musikken leve» var en gladlåt som raskt ble en outsider i startfeltet, enkelte tippen den helt i toppen, i en avstemning som ble utrolig spennende. De fem aldersbestemte juryene fulgte poengsystemet som var i de internasjonale finalene der 12 poeng var beste og ett poeng laveste. Låta var på tredjeplass hos andre jurygruppe, men fikk ikke nok poeng til å være med helt i toppen. Da siste jurygruppe ga låta 10 poeng, ble det ikke nok til en topp tre plassering.  Nick Borgen og Eva Jansen skulle komme sterkere tilbake i senere finaler. 

                                                         5.plass    35 poeng

torsdag 7. desember 2017

Melodi Grand Prix 2010: "The Touch" Maria Arredondo

Rekorden fra 1984 ble endelig slått og den magiske grensen på over 1000 innsendte bidrag ble nådd for første gang i finalen i Melodi Grand Prix 2010. Selvsagt hjalp det at Alexander Rybak vant året før og finalen dermed skulle arrangeres i Norge. Etter 15 års pause, gjorde Rolf Løvland comeback i Melodi Grand Prix som komponist og tekstforfatter til "The Touch". Han fikk med sitt niende bidrag, og bare komponisten Ivar Børsum har fått med flere gjennom tidene. Rolf Løvland hadde fire norske og to internasjonale seiere i Melodi Grand Prix. Derfor var hans bidrag selvsagt storfavoritt. Flere toppartister deltok i finalen, og blant komponister og tekstforfattere bak de 21 bidragene som var plukket ut, fantes det flere navn i den øverste divisjonen så konkurransen var beinhard, kanskje den hardeste gjennom Grand Prix historien. Rolf Løvland var den komponisten med flest internasjonale meritter i startfeltet. Han hadde fått sitt gedigne, internasjonale gjennombrudd med "You Raise me Up"  og skrevet låt for selveste Barbra Streisand.  Og som vanlig når Rolf Løvland leverte bidrag til Grand Prix, kunne han velge på øverste hylle blant artister - denne gangen ble det Maria Arredondo. Hun hadde slått igjennom med et brak som 14 åring, og året etter ble hun en av plateselskapet Universals norske hovedsatsinger og man så for seg en stor, internasjonal karriere for den unge jenta fra Vennesla. Hun fikk de beste låtskriverne og produsentene og allerede med debutlåta  "Can Let Go" kom gjennombruddet. I 2004 kom låta "Mad Summer" ut, og den ble sommerens store hit, og er fremdeles en gjenganger på radioenes spillelister.  Det store, internasjonale gjennombruddet uteble, Maria Arredondo vokste opp og ville velge annerledes. Hun spilte hovedrollen som Maria i "Sound of Muisc" på Edderkoppen i Oslo i 2008, og det ble hennes gjennombrudd som voksen artist. Siden har hun gått sine egne veier og spilt inn en vid katalog av låter. Hennes nydelige versjon av "Himmel på Jord" er blitt en klassiker, aller mest i forbindelse med julehøytiden. Men tilbake til 2010. Kombinasjonen Løvland/Arredondo ble straks forhåndsfavoritter, og en seier var ikke utelukket. De to sørlendingene forventet nok mange stemmer derfra. Og det begynte bra. "The Touch" startet som nummer fem i andre delfinale - delfinalen som var den desidert sterkeste.  "The Touch" er en vakker ballade som passer Maria Arrredondos stemme godt, og Løvland ga den et fint orkesterarrangement. Det funket og startfeltets eneste ballade ble en av to låter som gikk rett videre fra delfinalen i Skien til den store finalen i Oslo Spektrum. Og optimismen økte - skulle Rolf løvland bli den første opphavsmann i historien som fikk sin femte seier i Melodi Grand Prix? I finalen ble konkurransen desto hardere. "The Touch" var ikke den eneste balladen blant de ti i startfeltet, og flere av låtene ble hits i etterkant. Overraskende nok nådde ikke Maria Arredondo gullfinalen og fikk ikke sjansen til å være med i kampen om å få representere Norge på hjemmebane. "The Touch" druknet nok litt da den startet etter fjortisfavoritten og Idoldeltageren Bjørn Johan Muri med den knallsterke "Yes Man" som ble en monsterhit. (Se tidligere blogginnlegg om denne låta, bla deg frem i menyen til høyre.) Og ikke lenge etterpå startet Didrik Solli- Tangen... Nå venter vi bare på at Rolf Løvland skal levere sitt tiende Grand Prix bidrag, og håpe på å se Maria Arredondo delta igjen.


mandag 4. desember 2017

Melodi Grand Prix 1960: "Månen tur- retur" Jens Book- Jenssen

Det aller første bidraget som ble presentert i noen norsk Grand Prix finale ble fremført av Jens Book- Jenssen og Willy Andresens orkester. Programmet gikk i opptak og ble sendt torsdag 4. februar 1960, klokken 19.30. Av 303 innsendte bidrag ble 11 plukket ut til å delta. Disse ble alle presentert i denne radiosendte semifinalen, der seks sanger skulle plukkes ut, få nye vokalister og så presenteres med Kringkastingsorkesteret i både fjernsyn og radio fra NRKs Store Studio. I semifinalen ble låta "Månen tur- retur" trukket ut til å åpne programmet som ble ledet av Erik Diesen. Jens Book- Jenssen sang dette og tre andre bidrag i denne semifinalen. Detaljene rundt låta er ikke kjent, da semifinalen kun ble sendt i radio og ikke er bevart i NRKs arkiver. Heller ikke i den arkiverte programstatistikken er komponister og tekstforfattere angitt. Det hele var så hemmelig at selv ikke vokalistene som fremførte bidragene fikk vite hvem som sto bak før etter at alle poeng var delt ut i finalen. Og i og med at "Månen tur- retur" ikke gikk videre dit, ble heller ikke navnene på opphavsmennene oppgitt. Melodien ble heller aldri spilt inn på plate. I semifinalen ga ti jurymedlemmer hvert bidrag poeng på skalaen ti til ett poeng. Poengene i semifinalen ble lest opp samlet av programlederen, så detaljene er ikke kjent. "Månen tur- retur" åpnet alt, men ble også den første låta som kom aller sist.
                                                      Semifinale: 11. plass 17 poeng.

søndag 3. desember 2017

Melodi Grand Prix 1981: "Det er vår tur nå" Tramteatret

Ti komponister var invitert av NRK til å levere hvert sitt bidrag til Melodi Grand Prix 1981. Og Arne Garvang fra Tramteatret var en av dem. Tramteatret ble startet av Liv Aakvik i 1976, basert på Studentteatret som holdt til på Chateau Neuf i Oslo. Liv Aakvik ville lage en teatergruppe som skulle spille  politisk teater og bruke musikk og revy som sjanger. De skiftet ofte besetning, til de fikk sitt nasjonale gjennombrudd med NRK-serien om Pelle Parafins Bøljeband og "Serum- Serum!" Gjennom serien fikk de flere låter inn på både hitlister og ble ofte spilt i radio. Og det ble selvsagt et godt platesalg av det. Dermed ble denne radikale teatergruppa plutselig en del av det kommersielle popsirkuset, og da det takket ja til Grand Prix mente mange at deres troverdighet var blåst bort for alltid. Men det skjedde ikke. Tramteatret ble bare mer populære og nådde på den måten stadig flere med sine skråblikk på det norske samfunnet. Arne Garvang var den som skrev de fleste av Tramteatrets sanger, og det var han som var invitert som komponist. Mens Terje Nordby var tekstforfatter sammen med Liv Aakvik. Terje Nordby var Tramteatrets "husskribent."  Tramteatret besto i 1981 av ni medlemmer. Da Melodi Grand Prix har satt en grense på maksimalt seks deltagere på scenen i et bidrag, måtte det velges. Og dermed ble det hovedsaklig de som utgjorde "Pelle Parafins Bøljeband" fra Tv-serien som ble med på scenen. Hovedvokalist var Kine Hellebust, som hadde blitt kjent som skurken Randi i TV-serien. Hun fikk selskap av en svært alvorstynget Marianne Krogness på vokal, mens Arne Garvang spilte gitar og koret, Billy Johansson spilte bass, Anders Rogg var med på vokal og tangenter mens Carsten Loly trakterte slagverket. (Han skulle forøvrig gjøre et ganske underlig Grand Prix stunt noen år senere. Mer om dette i en senere blogg.) Tramteatrets politiske engasjement kom selvsagt frem i teksten. Melodien var overraskende kommersiell med et sterkt refreng, og med Kine Hellebusts unike stemme i front, ble dette en ganske god poplåt. Egil Monn- Iversen hadde pakket låta inn i et helt riktig orkesterarrangement, som løftet  og drev den fremover. "Det er vår tur nå" fikk kommersiell suksess, og det ble tre uker på Norsktoppen av det. (Der overtok den for "Her kommer Pelle Parafins Bøljeband" som lå på Norsktoppen i fem uker hvorav to uker på førsteplass.)
Tramteatret ble tidene første teatergruppe til å delta i Melodi Grand Prix. På forhånd anså pressen dem som outsidere som kunne overraske ved å vinne, mye av dette skyldtes låtas svært allsangvennlige refreng og den store populariteten gruppa nøt, spesielt blant norske tenåringer. Men nå var det slik at det var fagjury og ikke TVseerne som fikk bestemme utfallet av finalen. Dette var siste året med ren fagjury. De ni medlemmene av fagjuryen rangerte de ti låtene i finalen på en skala fra ti til ett poeng. Juryen besto av ni fagfolk, artister, komponister og musikkjournalister med forskjellig musikalsk ståsted. Blant dem var fire tidligere vinnere av Melodi Grand Prix. Det ble en god start for Tramteatret, for det førstejurymedlemmet, komponisten Åsmund Feidje slo til med full pott og ti poeng, og høye poengsummer fra de neste dommerne gjorde sitt til at Tramteatret var med i racet om seieren. Når jurymedlem Sigurd Jansen midtveis ga full pott, ble det ekstra spennende. Men det holdt ikke helt inn, og når siste runde med poeng skulle deles ut - var det kamp om den beste plasseringen fra to til fire som gjaldt. Dessverre ble det ikke nok poeng til å komme seg inn blant de tre beste låtene. Og de ble selvsagt de moralske vinnerne hos norske ungdommer.
                                                     4.plass    59 poeng

lørdag 2. desember 2017

Melodi Grand Prix 2005: "Can You Hear Me?" Seppo (Tor Endresen & Are Selheim.)

Tor Endresen deltok i Melodi Grand Prix for tiende gang, og valgte å ta med seg Are Selheim opp på scenen. Han hadde også skrevet teksten til bidraget, mens Tor Endresen selv sto for melodien. Det var femte gang Are Selheim fikk med et bidrag i Melodi Grand Prix. Hans beste plassering til da var en andreplass. Are Selheim er i likhet med Tor  Endresen fra Bergen og de to hadde allerede samarbeidet mye, men ikke i Melodi Grand Prix- før nå. Med en sang med et alvorlig innhold. Den handlet om ofrene for Tsunamien som hadde rammet Sørøst Asia julen 2004. Tor Endresen var en av åtte komponister NRK inviterte til å levere bidrag. Han kunne selv velge tekstforfatter og artist. Han tok som nevnt med seg Are Selhiem opp på scenen i Oslo Spektrum der han spilte flygel mens Tor Endresen sto for vokalen, og de ga seg selv navnet Seppo. De trakk start nummer sju, rett før storfavorittene Wig Wam. "Can You Hear Me?" var en stillferdig ballade, med et forsiktig orkesterarrangement som løftet frem Tor Endresens enorme stemmeprakt. Dessverre druknet låta helt i Wig Wams fest av et bidrag. (Mer om dette i et senere blogginnlegg.) Og når veteranen Jahn Teigen i tillegg gjorde Grand Prix comeback med en powerballade, var det ikke plass til Seppo i gullfinalen. Den gikk ikke videre etter første runde. For Tor Endresen ble dette et nederlag som sved. De sju siste gangene han hadde deltatt i Melodi Grand Prix hadde han alltid plassert seg blant topp tre, en bragd ingen har klart verken før eller etter.  Han søkte revansj allerede året etter, og Are Selheim skulle også gjøre nye forsøk.

                                                                     Uplassert