Norsk Grand Prix 1967: "Veslefrikk".

Noen hevder at Karin Krog ble med i Grand Prix på fleip. Hun hadde absolutt ingenting å vinne på å delta, hverken i den norske finalen eller den internasjonale. Men hun stilte visstnok opp mest for gøy, i visshet om at låtas vinnersjanser var minimale. Dessuten valgte hun å synge med det lille orkesteret, eldet av Kjell Karlsen, og Jan Garbarek spilte saxofon. Begge hadde Karin Krog hatt et nært samarbeid med. "Veslefrikk" var skrevet av ekteparet Olav og Kjellaug Lystrup, hun på tekst og han på melodi. Karin Krog ga ut låta på singel, uten at den solte noe særlig. Med Kringkastingsorkesteret Per Asplin gjorde det beste han kunne ut av en håpløs melodi, uten at det imponerte fagjuryene plassert rundt i landet. Jeg tør utrope dette til det underligste bidraget i en norsk finale.

                                                           4. plass, 5 poeng.

Norsk Grand Prix 1967: "Skitur".

3. plassen fra 1967 er den låta som er mest kjent. Faktisk i to omganger. Men ikke med de artistene som fremførte låta i finalen. "Skitur" er skrevet Bjørn Hornmoen, med melodi av Ivar Børsum, som med rette kan kalle Grand Prix kongen. Hele 11 bidrag har han fått med i norske finaler mellom 1966 og 1975. Ingen andre har til nå greid å slå den rekorden. "Skitur"  kom ut på singel som b-side til vinnerlåta "Dukkemann". Og B-siden ble den mest spilte, og er en yndet aproposlåt i radio når vintersesongen er i gang. I 1972 ble den gitt ut igjen, da på Kirsti Sparboes barneplate "Vinterland" fra 1972. Denne Lp-en var et slags konseptalbum ment for barn, der alle låtene handlet om ski og vinteraktiviteter. Hun hadde med seg barnekoret Småjentene, og "Skitur" ble pakket inn i et lekkert orkesterarrangement, og ble en radiofavoritt nok en gang. Også denne versjonen blir fortsatt spilt. Ivar Børsum hadde komponert alle låtene til denne platen, med tekstbidrag fra Anne-Ka Maartmann. 

I den norske finalen ble sangen fremført to ganger, slik det var vanlig i norske finaler på denne tiden. En gang med band og en gang med stort orkester, og med to forskjellige vokalister. Den som sang med Kjell Karlsens lille band (som bl.a. besto av Jan Garbarek på sax og fløyte, Finn Eriksen på trompet og Odd Børre på tamburin!) var Hønefossjenta Toril Støa. Hun var 20 år og hadde debutert på plate alt som 16 åring i 1963 med singelen "Det er leit å vente/Hør gutten han jodler». Hun ga ut ytterligere 14 singelplater og en EP frem til 1972. Hennes største hit var "Nei, jeg skal aldri, aldri mer si aldri" som kom som b-side til singelen "I dalen bakom fjellet". Hennes andre større hit kom året etter med singelen "Hva er det for et vær vi har fått"? I perioden 1968 til 71 var hun fast vokalist med Terje Fjærns orkester, og fast vokalist med Ole Ivars fra 1971 til 72. I tillegg var hun Snehvit på en eventyr EP og dubbet skuespilleren Ulrikke Greves sangstemme i den svært kontroversielle filmen "Broder Gabrielsen" fra 1966. Hun ble gift og tok etternavnet Karseth. Da familielivet krevde sitt, lot hun vokalistjobbene bli en hobby og fra slutten av 70-tallet jobbet hun som sang og musikklærer i Stange og Løten. I 1994 dukket hun opp i ""DaCapo" i NRK. Der snakket hun om sin karriere og tiden etterpå og fremførte to av sin slagere. 

Med det store orkesteret sang Solfrid Heier. Hun hadde en fortid som popartisten "Winnie" og gjorde furore i filmen "Skjær i Sjøen" bråvakker som hun var. Deretter fulgte to singler som "Winnie" og en i eget navn. "Skitur" spilte hun ikke inn. Solfrid Heier var svært populær, også i Danmark og Sverige og var derfor storfavoritt i den norske finalen. Året før hadde hun spilt i den musikalske komedien "Kom frit frem" i Danmark, sammen med de mest kjente skuespillerne derfra. En dobbelt LP fra forestillingen kom ut og solgte bra.  Hun debuterte imidlertid med å gi ut en singelplate på svensk. Hennes siste plateinnspilling kom som bidrag på en samleplate i 1973. Solfrid Heier har holdt seg aktiv i film TV og på teaterscenen landet rundt, i både komedier, musikaler og i tyngre roller. Hun har også gjestespilt på Stadsteatern i Stockholm.  
Under fremføringen hang Solfrid fast armbåndet sitt i kjolen, så hun kom til at det beste var å holde armene stille foran seg.
Solfrid Heier er fremdeles aktiv, men mest som skuespiller i radio, TV, film og teater. Hun har hatt stor suksess med flere soloforestillinger.
De tre beste låten fra den norske finalen kom med i et program som het "Adresse Wien" som ble sendt i Nordvisjonen 16 mars 1967. Også de tre beste fra finalene i Finland og Sverige ble tatt med. Torill Støa hadde vinterklær på for ¨å illustrere låtas tekst. 

                                                        3. plass - 6 poeng

Norsk Grand Prix 1967: "Shake"

Andreplassen i 1967 hadde vært den låta som nok hadde truffet tiden og trendene i Europa best, også innen Grand Prix. Internasjonalt hadde France Gall revolusjonert konkurransen ved å vinne med den da ganske rocka "Poupee de Cire, poupee de son" av rebellen Serge Gainsbourg, i 1965. Fra dette året og de nærmeste 5-6 årene var unge jenter som fremførte uptempolåter svært populært i Internasjonal Grand Prix. Som f eks britiske Kathy Kirby som knivet med Gall og Luxemburg om seieren, Og trenden fortsatte i 1967, der Gaisnbourg skrev Monacos bidrag fremført av 17 åringen Minouche Barrelli som havnet på 5. plass, og for ikke å glemme, Sandie Shaw som vant hele ballet i 1967, forøvrig britenes første seier. "Shake hadde nok truffet tiden bedre enn den noe håpløse "Dukkemann" som vant. "Shake" var skrevet av Arne Hagen, mannen som senere ble Anita Skorgans musikklærer og som skrev flere av låtene til hennes to første Lp-er. Sangen ble fremført, slik reglene var, av to forskjellige vokalister. En sang med Kringkastingsorkesteret og den andre artisten med mindre besetning, denne gangen med et sjumannsband ledet av Kjell Karlsen. Laila Granum sang låta med det lille orkesteret. . Laila Granum debuterte som ung tenåringsstjerne på singel i 1964. Da sang hun inn "Sjømannsbrev mot nord" i duett med Lasse Hovd. De ga ut fem singler sammen, på Arne Bendiksens platemerke Triola. Hun utga ytterligere syv singler frem til 1971. men hun fikk aldri det helt store gjennombruddet, og kom seg ikke ut av skyggen til populære artister som Kirsti Sparboe, Wenche Myhre og Åse Kleveland, som totalt dominerte norsk pop i perioden 1964-70 

Bente Aaseth sang låta med det store orkesteret, og hadde vært den som skulle reist til finalen i Wien, hadde låta vunnet. Hun hadde en svært kort platekarriere som resulterte i fem singler, deriblant "Shake" men den kom helt i skyggen av Laila Granums versjon. Aaseths bidrag ble utgitt på b siden til et annet bidrag som kom på 4.plass i finalen. Bente Aaseth skulle gjøre et comeback i Grand Prix i 1982 da med etternavnet Müller, men dette skal jeg komme tilbake til. Bente Müller er nå forfatter, En av titlene hun har utgitt i bokform er "Erosteorien" fra 2000. 

Poengene ble delt ut av ti fagjuryer rundt i Norge med fem medlemmer hver. Blant jurymedlemmene fant man Rolv Wesenlund, en ung Svein Gundersen og komikeren Arthur Arntzen. De aller fleste av de i alt 50 jurymedlemmene var godt voksne menn med forkjærlighet for gammelmodig pop. Derfor vant ikke den mest tidsriktige låta i finalen. 

                                                             2. plass , 14 poeng

Melodi Grand Prix 1967: "Dukkemann"

"Dukkemann" Nr. 1 i den norske finalen i 1967. 25. februar 1967 arrangerte NRK norsk Grand Prix uttaging, sendt fra Centralteatret i Akersgata i Oslo. 1967 var et ganske eiendommelig år i norsk Grand Prix. NRK kastet seg på Grand Prix trenden de fleste andre i Europa fulgte med stor suksess, tenåringsjenter som sang uptempolåter. Men finalen inneholdt også seig, eksperimentell jazz, folketoneinspirert sang og jazzvals. Fagjuryene talte og poplåtene vant dessverre ikke. At nettopp "Dukkemann"med melodi av Tor Hultin og tekst av skuespiller og senere teatersjef Ola Bendik Johannessen  vant, skyldes vel at de som utgjorde fagjuryene rundt om i landet, var godt voksne menn med bakgrunn i jazzmusikken.  Sangen var en slags heseblesende jazzvals med merkelige taktskifter og uten tekstpauser, så Kirsti Sparboe knapt nok rakk å puste. Den steg voldsomt i toneleie, og det var ikke lett for selv en så dyktig vokalist som Kirsti Sparboe å samle pust nok til å nå de høyeste tonene. Det var langt fra noen kommersiell poplåt og den var håpløst utdatert. Slik ordningen var dette året, ble alle bidragene i finalen (fem i alt) fremført to ganger av to forskjellige vokalister- en sang med Kringkastingsorkesteret, den andre med en mindre orkesterbesetning - eller bandbesetning er vel mer dekkende... Det "lille orkesteret" var Kjell Karlsens band som besto av ham selv og tre musikere pluss tre gjester. Sangeren og senere Grand Prix veteran Odd Børre spilte tamburin og selveste Jan Garbarek var med på saksofon og fløyte og Finn Eriksen spilte trompet.  19 år gamle Torill Ravnaas fra Fevik sang her med denne besetningen i den norske finalen.   Hun hadde debutert på plate to år tidligere. Hun hadde sporadiske opptrender på plate og i norsk TV før hun flyttet til USA der hun senere fikk suksess, spesielt med sine Marlene Dietrich kabareter. Hun spilte også i filmer og TV serier og har opptrådt med sine show i Las Vegas. Det var blitt en sedvane at den som fremførte vinnerlåta med stort orkester var den som skulle få reise til den internasjonale finalen. Dermed fikk Kirsti Sparboe reise til finalen i Wien, der hun fikk startnummer 13. Dukkemann havnet på en tredelt 14. plass, delt med Nederland og Østerrike med 2 poeng. Vi fikk dem fra Nederland og Sverige, og slo bare Sveits, som havnet sist med null poeng. Kirsti Sparboe har deltatt i alt tre ganger i Eurovision Song Contest, og har en litt nedslående rekord. På tre deltagelser fikk hun totalt fire poeng, så hun er den artisten som har deltatt flest ganger med minst poenguttelling. "Dukkemann" ble ingen kommersiell suksess. Den ble utgitt på singel med tredjeplassen fra finalen "Skitur" på b- siden. denne ble imidlertid en slager, og er fortsatt å høre i radio. "Dukkemann" kom ikke inn på VG lista. Den ble også inkludert på Kirsti Sparboes LP "Livet er herlig" som kom ut i 1968. Men sangen og Grand Prix deltagelsen i Wien ble et springbrett for Kirsti Sparboes korte, men ganske suksessfulle karriere i Tyskland. Både opphavsmennene og artisten skulle komme sterkere tilbake i Norsk Grand Prix - uten at det ble noe særlig sterkere i den internasjonale sammenhengen.

1. plass med 24 poeng.